I dag kunne vi lese at KrF-politiker Laila Dåvøy vil ha et narkotikafritt Norge, og ønsker en enda strengere håndheving av narkotikalovene for å oppnå dette. Hun tror altså at ved å røve friheten fra enda flere harmløse cannabisnytere, innføre enda dyrere bøter (som allerede begynner å nærme seg en typisk månedslønn), mer velment – men uvitenskapelig propaganda i skolene, og ved å tvangsbehandle voksne mennesker som ikke ønsker det, vil vi av en eller annen grunn klare å oppnå ett resultat annerledes enn det vi har hatt så langt.
La meg først gjøre en ting klinkende klart. Det ER allerede nulltoleranse i Norge. Pr lovens definisjon er all befatning med stoffer definert ved lov som “narkotika” strengt forbudt. Norge har aldri hatt en liberal narkotikapolitikk, tvert imot har vi i dag fremdeles en av vestens aller strengeste, samtidig som vi konsekvent har hatt ett større anntall brukere og misbrukere sett i befolkningen enn land med en liberal ruspolitikk. I Norge kan man allerede få lovens strengeste straff for omsetning av “narkotika”, og selv bruk kan føre til ubetinget fengselsstraff, selv om det etterhvert har blitt vanligere å straffe dette med bøter. De åpenlyse hasjsalget har ikke kommet som ett resultat av en liberal politikk, men til tross for en veldig streng en.
Hvor mye strengere kan vi egentlig ha det? Skal vi gi forvaringsdommer til smuglere, som allerede straffes langt strengere enn voldtektsforbrytere, pedofile, ranere, innbrudstyver og drapsmenn? Skal vi begynne å fengsle alle brukere, nå som vi endelig er i ferd med å bli kvitt soningskøene? Det er nemlig det som står igjen om vi ønsker en enda strengere reaksjon.
Det overvelmende flertall av narkotikasaker er for cannabisbruk, noe som ikke er så rart da det er ett stoff Sirus rapporterer 47% av unge voksne (21-30) i Oslo har prøvd minst en gang. Fordelt mellom kjønn, består det av 42% av unge kvinner og 53% av unge menn. Flertallet av unge menn i Oslo har altså allerede brutt denne loven minst en gang. De er i godt selskap, på landsbasis melder Sirus at 34% har gjort det samme. Selv Statsministeren har innrømmet å ha brutt denne loven minst en gang.
Men hva er det egentlig cannabisrøykerne gjør, som er så ille at de skal straffes så til de grader? Å ruse seg er en handling som ikke har ett definert offer, da brukeren kun skader seg selv. Alikevel gir loven allerede rom for å straffe dette strengere enn en typisk voldsdom, men det holder altså ikke for KrF.
Ut i fra statens egne tall er det altså ikke urimelig å si at narkotikaforbudet har vært mislykket. En lov som nesten halvparten av befolkningen i norges største by bryter er ikke mulig å håndheve, og undergraver folkets respekt til lovverket. En veldig stor gruppe ønsker å benytte seg av cannabis, noen bruker det som medisin og noen bruker det rekreasjonelt. Uavhengig av grunnlaget er disse brukerne tydeligvis villige til å risikere strenge straffer og offentlig stigmatisering, oppsøke svartebørs og betale en pris tilsvarende varens dobbelte vekt i rent gull. Med en slik etterspursel allerede tilstede i befolkningen er det desverre lite å få gjort. Cannabis er kommet for å bli, og all innsats brukt på å opprettholde ett forbud vil ikke gjøre annet enn å forverre situasjonen for alle, både brukere, politi og samfunnet forøvrig.
Ett forbud som tar sikte på å kontrollere myndige borgeres råderett over egen kropp fungerer ikke. Folket lar seg ikke avskrekke, såpass er tydelig. Men det som verre er, er at det er forbudet som er skylden for en mengde andre samfunnsproblemer. Forbudet er nemlig drivkraften til samtlige kriminelle gjenger. Det finnes ett massivt kriminellt apparat på plass for å dekke folkets etterspørsel, som håver inn milliarder av skattefrie kroner hvert år. Dagens cannabis entrepenører har ikke beskyttelsen av lovverket slik andre foretningsmenn har, og ser seg derfor nødt til å beskytte sine interesser på annet vis. Dette er en underverden fyllt av mennesker som er alt for villige til å bruke vold for å sikre seg sin bit av kaka. Pengene investeres ofte videre i annen kriminell virksomhet, og vaskes inn i tilsynelatende legale firmaer. På denne måten avler forbudet mer vold, mer kriminalitet og korrupsjon i næringslivet.
I en annen artikkel skriver VG at barnehjemsbarn begår ran for å kunne betale narkotikagjeld. Det er nok ett eksempel på hvordan ett rusforbud sprer ringvirkninger over i andre deler av samfunnet. Gjeld til en kriminell organisasjon er ikke gjeld man utsetter. I frykt for konsekvensene av å ikke betale begår noen misbrukere andre kriminelle handlinger, som kan sette dype spor hos alle involverte. Det er forbudet som legger til rette for dette, da forbudet gjør det lettere for barn og unge å annskaffe ulovlig stoff enn legale regulerte varer med aldersgrense, og presser alle brukere til å handle fra kriminelle gjenger. Har du noensinne hørt om noen som blir ransmann for å betale bar-regninga?
Erfaring fra vårt eget samt andre land viser at når straffene økes, minskes terskelen for å utøve vold mot politi. Ønsker vi virkelig mer vold i gatene? Er det rettferdig å sende politiet inn i en voldelig kamp som alikevel ikke fører til de resultatene vi ønsker? Problemet er ikke at norge er for liberalt, problemet er at det er for strengt.
Sverige har ikke mye å skryte av. Også Sverige har flere brukere av cannabis og andre illegale stoffer enn Nederland som tolerer voksne borgeres bruk av lettere stoffer, og deler ut heroin gratis til tunge misbrukere. Den lave bruken i Nederland utmerker seg spesielt blandt ungdom, da cannabis er ett regulert stoff med 18 års grense, og ikke lenger knyttet til ungdomsopprør. Heroinrekruteringen har så godt som stoppet opp, og Nederlandske heroinmisbrukere har en mye bedre helsesituasjon og dødsrate enn de fleste steder i verden. Norge befinner seg desverre i dag på motsatt side av skalaen. Hvis vi først skal se til utlandet for å bedre vår egen russituasjon ville det vel være mer naturlig å se til de som har klart å oppnå de beste resultatene, (hvor samtlige fører en langt mer reflektert ruspolitikk enn norge) enn å kun se til det landet som fører en ruspolitikk mest lik vår egen.
For å være en politiker som sitter i helse og omsorgskomiteen på Stortinget, slår det meg som lite reflektert av Dåvøy å gå imot tiltak som sprøyterom, som tross alt har ført til en mye bedre helsesituasjon for tunge misbrukere. Har hun glemt hvordan deling av sprøtespisser førte med seg en enorm spredning av hepatitt og HIV? Alikevel ønsker jeg som henne en debatt velkommen, da jeg er overbevist om at en samlet fagbevegelse vil kunne gjøre henne oppmerksom på det.
Argumentet de sitter igjen med er etterhvert blitt så tynnslitt at det er nødt til å ryke. Myten om “signal-effekten” som loven vistnok sender ut til ungdom om at bruk av stoff ikke er greit er ikke noe mer enn akkurat det. Det finnes ikke ett forbud mot sniffing av løsemidler, uten at noen oppfatter denne bruken som akseptert. Sirus finner desuten liten forskjell på hvor mange ungdom som sier de kunne tenke seg å forsøke cannabis om det ble lovlig, og på hvor mange som faktisk allerede har forsøkt tross forbudet.
Med ett lovlig regulert marked kunne vi tatt kontroll over alle disse problemene. Det vi trenger er kvalitetskontroll, aldersgrense og lisensierte utsalgsteder som måtte forplikte seg til å følge gjeldende regler for salg. Det hadde tatt vekk hovedinntektskilden fra kriminelle bander, vi hadde spart enorme resurser hos politiet samtidig som det hadde skapt enorme inntekter i merverdiavgifter og i tusenvis av nye jobber med skattbare inntekter. Vi kunne brukt disse pengene på veier, skoler, sykehus, eldreomsorg, alle offentlige tjenester, kort sagt alt vi ellers bruker penger på for å drifte velferdssamfunnet.
Alkoholforbudet burde ha lært oss at slike forbud ikke virker, og opphevelsen av det stått som eksempel på hvordan man bedre regulerer folks rusvaner. Politiet er ikke utrustet til å bestemme for folk hvordan de lever sine liv. Loven bør ta sikte på å beskytte folk fra urett utøvet av andre, og ikke straffe dem for deres egne dårlige valg som alikevel kun rammer dem selv.
